vvvæææææ!!!!!

Jeg kan ikke fordra leger.Har aldri gjort det, og kommer heller aldri til å gjøre det. 

Legekontorene og sykehusene er helt hvite. Helt rent og stille, klart til å bli dekket av blod.

Det er en trist atmosfære, som får deg til å begynne å tenke.Tenke på at du kanskje er syk og skal dø.

Og sånne fæle ting.Sånne man egentlig ikke skal gå rundt å tenke på. Jeg tror vist de hadde pusset dette opp med farger og forskjellig stærsh, ville flere syke begynt å smile, og da hadde de automatisk blitt friske. Eller friskere da. 

Men tilbake til virkligheten: jeg skulle til fysoterapaut i dag.For først gang.Og da jeg trokket over dørterskelen, fikk jeg med en gang en hard klomp i magen etterfulgt av en redsel.Det var jo så trist rundt meg!Og da blir man redd, og tror man skal dø.Bare vis man har sånn ekstrem lege-skrekk som meg da.

Men det gikk faktisk helt greit da: utenatt jeg måtte totalblotte meg for terapauten som la meg i umennesklige stillinger mens ryggen min lagde knekk lyder. 

Filmverksted

Maria og jeg meldte oss på et filmkurs for noen uker tilbake som skulle foregå i høstferien på litteratur huset.I dag var første dagen der vi ble delt opp i grupper for å lage en liten kort-film på ett minutt.Denne lille produksjonen skulle utformes med å finne ut alt av ideer og tanker i dag som i tillegg skulle innebære manus, dreie bok og utdeling av roller.I morgen skal filmen spilles inn, onsdag skal den klippes og på torsdag er det premiere forestilling for alle og enhver som ønsker å ta en liten titt.

Da vi hadde pause, benyttet vi oss av det strålende været og sprang ut i slottsparken med kameraet om halsen.Vi løp rundt som gale for å knipse noen okei bilder, og folk snudde seg litt undrene og lurte på hva vi holdt på med.Men det tok ikke knekken på oss!Vi fortsatte og gadd ikke bry oss om dem!Vi hadde det gøy, og tok fine bilder og dèt er det viktigste! :)

Cold Mountain

Jeg satte meg endelig ned etter en lang dag med filmkurs på litteraturhuset, lang t-bane tur midt i ruchen, to par nye støveletter og en tur til Kent, i sofaen for å se filmen "Cold mountain".

5 minutter inn i filmen måtte jeg gi meg, etter mangfoldelige krigsscener på rekke og rad med krig og faenskap.Dette fikk meg til å begynne å tenke på hvordan folk kan gjøre slikt med hverandre?! Hvordan kan et menneske gjøre alt for at en annen skal lide slik, og bli drept på en mest mulig smertefull måte? Hvilke tanker dukker opp i en slik situvasjon?

Hvordan har noen hjerte til å utføre en slik handling?

Det verste er at det skjer akkurat nå. Mange steder i verden.Kanskje ikke på akkurat den måten som ble gjordt for mange år siden under krigen, men i like stor, eller større grad.

Jeg synes det er fælt, som folk flest, men hva kan jeg gjøre for å forhindre dette?

Et enkelt menneske som meg, som overhode ikke har noe makt, kan jeg stoppe det?Eller gjøre noe i det hele tatt? Og hvordan?

Jeg tror mye kommer av hat.Men er hatet så stort at man har "lov" til dette?

Og spiller lov en viktig rolle i krig?

Ut på tur, aldri sur :)

Av en eller annen merkelig grunn har vi nordmenn det med å dra til skogs på søndager.Denne tradisjonen har de siste ti-årene blitt en stor trend, der skogen blir fylt opp med tur-glade mennesker.

Jeg ble vekket en en intens banking i veggen min fra rommet ved siden av; pappas måte og få meg til å stå opp på.Jeg fikk da beskje om at vi skulle på skogstur om 20 min, og at jeg ikke kunne ligge og dra meg hele dagen.Jeg fikk ekstremt hastverk, og måtte forte meg med å ordne meg til dagens utflugt.
20 minutter senere stod jeg klar til avreise med mine slitte convers, skinnjakke, store øredobber og røde neiler.

Jeg må ærlig inndrømme at jeg ikke er født et tur menneske, så jeg prøvde egentlig alle mulige unnskyldninger for å slippe unna, men til ingen nytte.Men da vi faktisk først begynte å gå ,ble jeg positivt overasket over hvor deilig det var.Jeg følte en befriende følelse av at det var helt stille og det var herlig med den friske, rene luften som fylte lungene mine.Naturen var fantastisk med sterke farger og bladene som falt rolig ned på bakken i en bestemt rytme.Jeg løp vilt rundt med kameraet mitt, og tok en haug med vakre høst bilder.

Da vi fire timer senere kom hjem utslitte ,med løv i håret og rosen røde kinn, føltes det herlig å ha gått denne turen allikevel :) Så ta kameraet rundt halsen og kom dere ut i skog og mark!God tur :)